Race report Lofoten Triathlon Extreme 2016
For en opplevelse, og for et arrangement! Det er vanskelig å beskrive med ord hvor flott dette triathlon er, det MÅ oppleves. Dersom du har en bøtte og en liste hengt på den, så bør Lofoten Triathlon Extreme få førsteplassen. En naturopplevelse som gir deg gåsehud fra start til mål og en fantastisk arrangørstab, bringer frem tårer i øyekroken ved tilbakeblikk.
Fik nyss om at det skulle arrangeres testløp ifjor, og bestemte meg for å delta på 2016 utgaven om jeg ikke fikk plass på Norseman (fikk ikke plass, kun mitt syvende avslag...), så samme dag avslaget kom ble påmelding sendt. Da var det bare å glede seg og trene littegran iløpet av vinter og vår slik at målet om å gjennomføre blandt de topp 100 prosent beste ble nådd. Vintertreningen ble noe amputert grunnet et fall i februar som resulterte i flere ribbeinsbrudd, og null svømming eller løping i 5-6 uker, Deretter tok treningen seg opp, og selv om jeg burde kvitte meg med en del kilo, så er det viktig å beholde pondus for å gjøre det skarpt på strava-segmentet «Fett er fart»
https://www.strava.com/segments/6632924 . Iløpet av våren ble det mange fine og lange sykkelturer med gode klubbkompiser så sykkelbeina ble smidd, og løpsformen var fin (dog ikke rask). Som ifjor ble tri-sommeren startet med Oppland Xtreme Triathlon (rr fra årets utgave er ennå ikke ført i pennen, så her er fjorårets rr fra dette fantastiske arrangementet
viewtopic.php?f=2&t=4071 ). Deretter var det fire uker med familieferie og lite trening – hvile seg i form?
Noen hektiske arbeidsuker etter ferie var det på tide å vende nesen nordover til årets hovedmål – Lofoten Triathlon Extreme. Ankom Svolvær med både sykkel og bagasje på torsdag før løpet, etter å ha sett Kristian Blu prestere stort i OL (på storskjerm i Lofoten kulturhus!) ble det tid for en rolig joggetur og deretter foredrag av Joe Friel før det ble et utsøkt pasta party på Thon Hotel Svolvær . Klubbkompis og svømmeinstruktør Knut kom senere samme dag, og fredagen inspiserte vi de første 25 km av løpsdelen på sykkel (ble altså 50 km sykkel da vi ikke kom oss over fjellet med 25mm dekk, men måtte returnere samme vei). Lett inspeksjon av svømmedel ble også utført mens vi lunsjet på Svinøya, det ble en tidlig kveld og lyset ble slukket ca kl 2230.
Stevnedag våknet jeg i god tid før alarmen som var satt til 0320, etter gradvis overgang fra horisontalen til vertikalen var det å komme seg til frokost – også særdeles god – når den var vel unnagjort bar det opp på rommet for å hente alt utstyret og rigget det greit til i skiftesonen. Opp på rommet igjen og sløvet i sengen mens jeg ventet på at klokken skulle nærme seg 0530 og pre-race briefing. Kl 0550 hoppet jeg i Svolværs havnebasseng og gjorde meg klar til start. På slaget 0600 startet Joe Friel løpet med tåkelur, og vi la avgårde på svøm. Som vanlig så er det litt stress i starten, mest grunnet lite oppvarming – bare god stemning i forhold til meddeltakerne. Dessverre så fikk jeg etter bare 3-400 meters svøm føling med ulcerøs kolitt (
https://no.wikipedia.org/wiki/Ulcer%C3%B8s_kolitt ) som jeg lider av. Fikk flashback til Ironman Kalmar 2013 (
viewtopic.php?f=2&t=3165&start=34 ), og som da slo magen seg vrang denne gang også. I tillegg begynte korsrygg og øvre ribbein i rygg å stivne, noe som tidligere har medført sykehusinnlegging, vel det var ingenting å gjøre med det, nå var det bare å stålsette seg for å vise kroppen hvem son var sjefen. Ryggproblemene medførte narturlig nok til at svømmeteknikken led og det ble mye sikk-sakk svømming. Sett bort fra mine egne problemer på svømmedelen, så var det en fantastisk løype, god sikt og nær blikkstille vann. Etter vi kom oss ut av havnebassenget og rundet Fiskerkona ble vi møtt av en strålende sol, dessverre ble jo vi blendet av samme herlige sol, og det ble en del sikk-sakk svømming og jeg var på ville veier til tider, men følte meg trygg med kajakker og båter rundt til enhver tid. Etter 2 timer og 5000 meter (svømmedelen var nok litt lang, men det gjaldt for alle, antar at 500+ meter skyldes egen dårlig navigering) kom jeg ut av vannet som tredje sist. Hadde heldigvis tatt høyde for «svømme-uhell» så etter 10 minutter i T1 med renselsesprosess og omkledning bar det ut på sykkel.
Utstyr: 2XU:X3 våtdrakt, Sailfish neoprensokker, HUUB Aphotic svømmebriller
Strava:
https://www.strava.com/activities/683130745/overview Med ryggproblemer ble det liten tid i bøylene, jeg syklet mest som den løpende statuen Michael Johnson (
https://en.wikipedia.org/wiki/Michael_Johnson_(sprinter) ), men ingenting er så gale at det ikke er godt for noe – jeg fikk jo med meg mer av den fantastiske naturen. Fra første pedaltråkk ble man nær overveldet av Lofotens dramatiske natur, og gåsehuden ble værende til godt forbi Gimsøy. Med god bevertning fra mat- og drikkestasjoner hver 30. km, så var jeg bare bestykket med en drikkeflaske samt en flaske fylt med 3 fresubin (skogsbær uten fiber ialt 1200 kcal) og naturligvis en del gels. Det gikk ikke fort, men ved passering Leknes stabiliserte ryggen seg noe og jeg antar at jeg kunne ligge i tempobøylene av og på ca 20 prosent resten av veien. Selv om jeg sjelden inntar fast føde på triathlon, så var pulsen så lav at jeg dristet meg til å takke ja til en av de tilbudte Arctic buns, fantastiske! Så fra Leknes og på hver matstasjon på sykkeldelen tok jeg imot to slike boller. Som tidligere nevnt så er det vanskelig å beskrive naturen vi syklet gjennom, jeg er fremdeles litt lamslått og utrolig takknemlig for at det finnes en gjeng arrangører som lar oss triathlonturister få oppleve noe slikt – hele sykkeldistansen var et eneste høydepunkt (iallefall visuelt sett). Som nestsistemann ut av T1 og med sakte sykling gikk det 130 km før jeg så neste meddeltaker, hilste på en del flere på vei til Henningsvær hvor de var på returstrekket. Etter 7 timer, 8 boller, 4 gel, 7 flasker sportsdrikke og en snittpuls på 137 (burde være over 150), rullet jeg inn på torget i Svolvær.
Utstyr: Specialized Tarmac S-Works sykkel, Shimano r321 sykkelsko, Assos sykkelbukse og klubbtrøye fra Trimtex
Strava:
https://www.strava.com/activities/683130800/overview Brukte god tid i skiftesonen både grunnet stiv rygg og det at jeg hadde utsatt tissepause til T2. Tok med meg en drikkeflaske i hånden og ut på løping bar det, trippende lett på tå for ikke å provosere ryggvondten for mye, og god stemning var det. De første 4-5 km er alltid interessante, overgang til løp er for meg en svært gradvis prosess, især denne gang med vond rygg, bedre ble det ikke at nakken også fikk kjørt seg for jeg måtte jo få med meg utsikten opp Solværgeita. Joggingen gikk greit, men naturlig nok ikke særlig fort. De første 4 kilometrene gikk rundt 6min/km, deretter sank tempoet jevnt. Jeg vet jeg gjentar meg selv, men for en utsikt – løping går så mye bedre når du har flotte omgivelser, tok meg selv i å måpe tidvis og de betjente mat- og drikkestasjonene som var hver femte kilometer var bemannet av hyggelige folk, cola kunne de by på også. Ved Sildpollnes etter 16 kilometer bar det ut på en grussti for et par kilometer før siste 5-6 kilometer asfalt og 25 km passering hvor vi virkelig skulle få bryne oss på den nord-norske naturen. Ved start terrengdelen fikk jeg skiftet til terrengsko (Hoka Speedgoat), drukket noen glass cola og på med sekk og avgårde videre. Nå var det jo bare sjarmøretappen igjen, over to små fjell på 500 og 300 meter, ingen utfordring for en fjellvant vestlending – hva vet vel Allan Hovda som kunne karakterisere denne løpsdelen som den hardeste han hadde gjort. Småjoggende langs en fin grusvei gikk det til det bar inn i noe småskog og første fjellet skulle bestiges, med spenst på frysepunktet ble det et ork å forsere myr og steinur, men hva gjorde vel det når man kun ved å løfte blikket på nytt ble forhekset av Lofotens ville natur. Eksemplarisk løypemerking og hyggelig vaktposter på fjellet, og har jeg nevnt den fantastiske utsikten?, gikk det greit å komme seg til topps på første fjellet – greit, men sakte. Nedfarten fra fjellet derimot var ekstremt krevende for en småsliten dog blid bergenser, så jeg brukte nesten like lang tid på nedstigning mot Svolværvannet som jeg brukte opp. Må skryte nok en gang av arrangørstaben som passet på oss i fjellene, de forsterket den gode opplevelsen. Vel nede langs Svolværvannet gikk løypen greit på sti og planker frem til alpinbakken der nok en transportetappe langs en fin (men lang...) grusvei frem til oppstigning til Tjeldbergtinden. Jeg krysset fingrene for at kommende tindebestigning, og ikke minst nedstigning, skulle gå greiere enn forrige. Opp bar det på fin men bratt sti, det var blitt mørkt så hodelykt måtte på, og jeg fikk gleden av å lyse opp sti til Ingrid Marie Alm som hadde fått problemer med sin lykt – hun nærmest fløy oppover, så jeg håper ikke jeg sinket henne for mye, og etter en stund fikk hun los på neste deltaker foran oss og forsvant avgårde. Vel på toppen måtte tau benyttes første lille bakke før det ble løpt langs fjellkammen til nedstingingsstien – med den høydeskrekken jeg har er jeg glad for at jeg var der i mørket, for hver gang lyskjeglen sveipet over kanten virket det svært luftig. Siste del av nedstigningen av bratt, men det gikk greit og nå begynte jeg å få los på målgang – kun 2 kilometer igjen var det lovet (var nok nærmere 5... bra at klokken hadde gått tom for strøm på vei opp Tjeldbergtinden). Siste strekket var nok det raskeste jeg løpte hele dagen, noe Kristian Horne kan bevitne da han slo følge siste km. Som alltid når en strabasiør ferd nærmer seg, så kommer også klumpen i halsen, faklene som var tent mot målgang hjalp ikke til å dempe dette... Med et stort smil gikk de siste hundre metrene som en lek og jeg klokket inn på 17t40min – hele 22 sekunder bak klubbkompis Knut som jeg ikke hadde sett siden svømmestart.
Utstyr: Hoka Clifton3 og Hoka Speedgoat løpesko, Osprey Rev 18 løpesekk med 2,5l drikkebære og klubbtøy
Strava:
https://www.strava.com/activities/683130791/overview Stiv og støl nå halvannen dag etter målgang er jeg svært takknemlig for å fått delta på min til nå flotteste (og hardeste) trimtur, mange takk til gjengen bak The Arctic Triple – dere er fantastiske! Nå skal jeg suge litt på karamellen en stund, og hvem vet, kanskje jeg stiller til start neste år også.
T.
Login
Register
FAQ
Search
