Stian Revheim

Jeg meldte meg på min første triathlon (Os Triathlon) i 2013, men mener det var først året etter jeg meldte meg inn i BTC. Det var også 2014 som ble min faktiske triathlon debut, 1 år etter planen, ettersom minstemann fant ut at han skulle ankomme verden samme dag som Os Triatlon 2013 gikk av stabelen 

Helt klart svømming! Er ikke tidligere svømmer, men føler meg absolutt mest hjemme i vannet. Bruker nok unødvendig mye tid på svømmetrening opp mot for eksempel løping (som jeg burde fokusere på), men man bruker gjerne mest tid på det man synes er det gøyeste.
Treningsmengden varierer gjennom året og «korona-kontor» har gått hardt ut over jobbsyklingen. En vanlig «gjennomsnitts uke» blir kanskje noe slikt: Sykling til og fra jobb (8-10 timer), 1-2 svømmeøkter (1-2 timer) og 1-2 løpeturer (2-4 timer)

Det startet nok med at jeg var med på en av BTCs gjennomkjøringer i forkant av Os Triathlon. Her ble det i tillegg til treningen snakket litt om klubben og deres treningstilbud, og det var nok mulighetene for svømming, både innendørs og utendørs sammen med andre, som gjorde at jeg meldte meg inn.

Det kjekkeste med å være med i klubben nå er fellesskapsfølelsen BTC drakten gir. Med BTC logoen på klærne får du plutselig ekstremt mange ekstra «fans» langs løypen som gir en ekstra boost. Både på trening og i konkurranse, i inn- og utland heier både klubbkamerater og ukjente folk på deg enten fordi de kjenner igjen drakten eller fordi de ser det norske flagget på ryggen din.

Her er det mye å velge i, både fra treningsturer og opplevelser før, under og etter konkurranser.

Tror likevel det jeg ønsker å trekke frem som det aller beste minnet er Ironman Barcelona 2018. Dette året skulle jeg være med på 2 fulldistanser, Haugesund og Barcelona. Haugesund gikk veldig bra (etter min egen standard) men noen uker i forkant av Barcelona gikk jeg på en kraftig ryggsmell. Har en dobbel skiveprolaps i korsryggen som jeg prøver å holde i sjakk med trening, og i en litt for slapp mellomperiode mellom de to konkurransene, fikk denne tid til å krype til overflaten igjen.

Det var såpass gale at når jeg pakket for Barcelona var det mest for å være med å se på. Hadde små forhåpninger om at jeg skulle klare å være med selv.

Dagene i forkant var ryggen fortsatt ille, men bestemte meg for likevel å stille til start, om enn for å kun være med på svømmingen. Men det viste seg at svømming, adrenalin og konkurranseinstinkt var akkurat det ryggen trengte, så da jeg kom opp fra svømmingen var ryggen klar for sykling. Syklingen gikk også fint, og da kunne jeg jo like gjerne prøve meg på løpingen. Løping er uansett min dårligste disiplin, så jeg viste det kom til å bli en god kombinasjon av gå-løp-gå-løp, men det ble mer løp enn forventet og ryggen oppførte seg eksemplarisk. Så når jeg krysset mållinjen (på ny PM) var ryggen helt fin, og jeg hadde nådd målet med å gjennomføre 2 fulldistanser i samme sesong.

Fordi du kan gjøre akkurat like mye, eller lite, ut av det som du selv ønsker. Ikke noe problem å kombinere med for eksempel familieliv, du kan få inn trening til og fra jobb, eller du kan ta ungene med. La de sykle ved siden av deg mens du løper, eller dra de etter deg i gummibåt mens du svømmer.
Du har muligheten til å fokusere på det du selv ønsker, men må samtidig trene såpass allsidig at du klarer å gjennomføre alle 3 disipliner.
Samtidig er det en idrett hvor du kan trene og konkurrer individuelt, men også sammen. Du konkurrerer mot deg selv (eller resten hvis du vil) og du gjøre det sammen med de andre med samme drakt i løypen.
Det viktigst er uansett å ha det gøy mens du gjør det!